I Washington er det umulig å kjede seg
Det første viktige besøket for å fordype deg i atmosfæren i byen er nabolaget til adam morgan . Dette nabolaget har en ungdommelig atmosfære, universitetsliv og all slags estetikk er blandet. Hipstere, brødre, rappere, nerder, noen pijulier og turister . Vi hadde den første på Madame Morgan. Det er en garita Det er over alt på 18th Street. Et veggmaleri med en forvirret kvinne som bærer stedets navn på sin sjenerøse byste fungerer som referanse. Når du går forbi, står det på et neonskilt «Beklager, vi har åpent». Det eneste dårlige er at du må betale dekning -inngang uten forbruk for 5 dollar-. Det er en bar - de serverer også mat - med live blues og soul-akter. Det er verdt å bestille nattens første øl for å fordype deg i den tradisjonelle musikken i byen som fødte Duke Ellington eller, mer nylig, ble ansett som et fokus for indie- og punkscenen på 90-tallet.
I DC ble nettopp den uavhengige etiketten opprettet Dischord Records , grunnlagt av Ian Mackaye -frontmann i Fugazi-. Artist og band er også fra hovedstaden. Madame Morgan er svakt opplyst – som alt amerikansk, og mer om natten – og kabaretstil med hint av det groteske. Neonlys, girlandere, kosedyr og klovnemasker gir den en tone mellom kjelleren i Texas Chainsaw Massacre eller campingvognen til Circo Raluy i sin storhetstid. Flere korridorer fører til en takterrasse for prat eller en balkong med utsikt over hovedgaten . I andre etasje er det et andre musikalsk alternativ der DJ-en spinner det beste av øyeblikket for et dansegulv med den mest motstridende atmosfæren noensinne. Noen danser for fullt og andre opptar dansegulvet for å følge spillet ufortrødent, som sendes på en skjerm. Sett fra utsiden er det morsomt. Mer enn én klemmer spontant i anledning trippel, mål, homerun eller touchdown.
god levende musikk
Tilbake på gaten er det verdt å ta en titt på fasadene som befolker dette nabolaget med en markant flerkulturell fortid. Husene er fra tidlig på 1900-tallet og ble bygget som et resultat av bølgen av Latino-innvandring men litt etter litt har nye fellesskap blitt lagt til. Arven er til å ta og føle på i mangfoldet av kjøkken som er konsentrert i nabolaget. Et lite FN av restauranter lar deg stille sulten med varianter fra fem kontinenter.
Nede i gaten kom vi over et felles med tvilsomt rykte. Er han Dans kafé . Bare én i verden. Her serveres drinken i tomme ketchup- og sennepsglass. Klientene, de fleste av dem universitetsstudenter, trykker på boksene for å bli fulle eller tømmer dem i ansiktet på kollegaen i henhold til målet . Bygene følger etter hverandre, men det er ikke kaoset heller. Man kan finne plass i baren og drikke øl i tradisjonell innpakning uten problemer. Spesiell omtale fortjener servitøren som går utenfor baren. Han bruker to briller, den ene oppå den andre, i et enestående forsøk på progressivt syn. For øvrig, blant de tre butikkmedarbeiderne har de færre premolarer enn noen sparringspartner for orkanen Carter. PBR-plakaten er forresten rekvisitter. De serverer ikke dette merket. Det er imidlertid å velge mellom.
En nattklubb som varer til 3 om morgenen
Et annet av stedene hvor mye fritid er konsentrert er på U-gaten (i DC går gatene etter bokstaver, fra nord til sør, eller tall, fra øst til vest). De eneste som har et annet navn er avenyene som krysser byen diagonalt. Det er lite plass til å gå seg vill. Som alle amerikanske byer er avstandene veldig lange. Denne delen kan imidlertid gjøres til fots. Midt i det, på Calle U og 14, finner vi Tyvenes hule . Stedet er mer et diskotek - i henhold til amerikanske standarder - og det stenger rundt 3 om morgenen. Vi ankom sent og stedet er ganske tomt. Noen kunder tar den siste slurk i baren mens DJ-en snurrer kveldens siste beats. Det er allerede sent.
Den tilstøtende baren, Marvin , tilbyr en lignende scene. Vi dro og lenger ned løp vi inn i Tropicalia. Den er spansk eid og for noen uker siden var Kiko Veneno på konsert . Bortsett fra live show, spilles elektronisk musikk. Her ja, natten haster litt mer. Dansegulvet presenterer et anstendig quorum. Det store øyeblikket er levert av en venn av DJen som tar over mikrofonen og improviserer en rap som sier: «Jeg vil ha barn med deg. Jeg liker det". Den har ingen rival for hanekamp. Skjøten lukkes, men vi kan ikke gå uten å sette prikken over i-en på natten.
Perfekt for kveldens siste barer
Det er en tradisjon i DC å dra hjem med selskap av en Jumbo Pizza. Det er lett å finne dem, hver 25-50 meter er det en åpen plass som betjener dem til de små morgentimene. Et hyggelig selskap fra byen anbefaler oss et sted rett overfor som serverer dem med en krystallkule i taket som et afterhours-diskotek. Pizza i hånden, nok til å dekke hullet i ozonlaget, lo vi oss hjem. Som en plan B, noen få meter bortenfor Tropicalia, er det Ben's Chili Bowl. Krydrede pølser forhøyet av en pen hale. De fargede markisene, en burger tegnet på fasaden og den håndtegnede kalligrafien fortjener å posere ved inngangen for et bilde som et åpenbarende hipsterband. Ingen ser på målet.
Morgenen er brunsj. Uten handlingsrom, på 18th Street, er Diner. De kaller det det selv om det er åpent 24/7. Uten å stresse satte vi oss ved et av bordene for å bryte fasten med _Eggs benedict_, en omelett fylt med skinke og grønnsaker, pannekaker, kyllingvinger eller noe grønt. Alt skal fylle magen før du sier farvel til byen. Vi går tom for timer og vi kan ikke forlate hovedstaden uten å nærme oss Det hvite hus. Nedover 16th Street støter vi på henne.
En moderne restaurant
Her er vi midt i National Mall, en kilometer lang park som ligger nedenfor Det hvite hus og fører til bredden av Potomac. På venstre side er det den monumentale delen med hyllest til de som falt i Koreakrigen -veldig overveldende-, Vietnam, andre verdenskrig eller tidligere presidenter Roosevelt, Washington eller Lincoln. Trappen som fører til sistnevnte var fra hvilken Martin Luther King holdt den historiske talen til "Jeg har en drøm". På den andre siden av National Mall er det museer på hver side av innhegningen. Og til slutt er Capitol. Allerede lagt inn i det politiske plottet, kan man unne seg en Freddy's BBQ Joint-stil ribbe -som House of Cards- i Hill Country ligger i sentrum. På samme hjørne ligger Jaleo, en av flere restauranter spredt rundt i byen som eies av kokken José Andrés. Begge steder gir den nødvendige energien til å returnere til flyplassen og fortsette ruten gjennom USA.
Vel, det, DC fortjener vel en skala.
Adams Morgan, episenteret for marsjen mot Washington