30 fordommer om spansk gastronomi
I en uke har Barcelona-messen vært kledd i trender, gastronomisk innovasjon og matelskere som har instagrammet nådeløst: gastrocanaperos paradis. Vi henviser til mat —International Food and Beverage Show, deltatt av mer enn 50 Michelin-stjerner, fire tusen utstillere og mer enn hundre og førti tusen (veldig) sultne besøkende, bag i hånden. Min unnskyldning var å delta i et rundt bord på Street Food organisert av Marqués de Riscal, sammen med min kjære Mikel Iturriaga og Alejandra Ansón.
I dag skal vi snakke om stereotyper av resten av verden angående spansk gastronomi — Innbyggere og utstillere fra mer enn 140 land besøker Alimentaria. I tillegg kommer arbeidet til Yanko Tsvetkov, en bulgarsk designer og illustratør som har skrevet noen fantastiske bøker kalt 'Maps of Stereotypes'. Så hvit og på flaske, melk: her er 30 fordommer om spansk gastronomi som det ikke vil være lett å rømme fra.
1) Paella. All spansk gastronomi passer i ett ord: paella.
2) Ferran Adria. Vel, kanskje to: paella og Adrià.
3) (Veldig) kaffedyrkere. I Spania drikkes kaffe, drikkes ikke te, infusjoner drikkes ikke, langt mindre detox-dietter. Kaffe drikkes.
4) Olivenolje. Fra Frankrike og opp, smør. I Spania, olivenolje og olé.
5) La Rioja. I la piel de toro drikkes det (dessverre) mye mer øl enn vin. Uendelig mye mer (mer enn 110 liter øl per person per år for 15 liter vin) men for utlendingen er Spania La Rioja og poengball.
6) Det lukter hvitløk. Victoria Beckham sier det og... hvem i helvete er vi til å motsi Posh Spice?
7) Gatemat? Hvilken gatemat eller hva i helvete... her kalles gatemat churrerías, kastanjer og buñuelos.
8) Spis frokost som en fattig, lunsj som en prins og middag som en konge. Hvis vi i Españistán gjør alt omvendt, skulle vi ikke bli mindre med rekkefølgen på pitanzaen.
9) Guatemala tidsplaner. Vi spiser klokken tre og spiser middag klokken ti, og fra bord til seng. All fordøyelsen der, danser veldig sterkt til Maria Caipirinha av Carlinhos Brown.
10) Lubne og pen. Spania er territoriet til svært frodige andalusere og baskere med innebygde garderober. I København er de derimot magre og spiser planter.
11) Corleone skrivebord. Fest, kaffe, dessert, brennevin, glass, sigar, en annen kaffe. Og så videre til seks og så å gråte veldig hardt på skjermen.
12) Chiringos. Visste de ikke at den første strandbaren plantet sin paraply i Sitges og at navnet kom fra César González-Ruano? — den beste spaltisten som dette landet har produsert, lærer i Umbral, Campany, Cambra og så mange andre. Chiringo: skvett kaffe.
13) Sherry. At det ikke er en vin (jeg mener, ja det er det – wow, det er det, men for en 50 år gammel Mayfair-posh er en Sherry ikke en vin, det er en Sherry).
14) Gratis tapas! Den dag i dag er mer enn to og mer enn tre belgiere fortsatt lamslått av den gratis tapaen med sugerør i Graná. I Los Diamantes, uten å gå videre.
15) Sandwich-territorium. Bocata, mitt livs lys, ild av innvollene. Min synd, min sjel. Bo-ca-ta: Spissen av tungen foretar en reise på tre trinn fra kanten av ganen til å hvile, i det tredje, på kanten av tennene. Bo.Ca.Ta
16) "Ruten" for haute cuisine. Spania er synonymt med paella, bravas og smørbrød, ja: men 90 % av gjestene på våre tre Michelin-stjerner er utlendinger. Hvis du gjør "The Route" (Can Roca, Mugaritz, Aponiente, DiverXO, Nerua, Quique Dacosta, Camarena, Atrio...) er det sannsynlig at du vil finne mer enn én jap som tar notater.
17) Galisisk sjømat. Sjømat og galisisk går hånd i hånd som Johnny Depp og Tim Burton eller Lindsay Lohan og problemer. Krabber, krabber, barberhøvelskjell, nøstesvin eller barber. Og Albarino, selvfølgelig.
18) Lucios egg. Matthew McConaughey, Tom Cruise og Matt Damon, i tillegg til å banke Penélope Cruz, har noe til felles: de har til og med skrudd opp Casa Lucio. Overvurdert? En grusomhet. Men likevel går de inn.
19) Trykk på vermouth. Kraner som det kommer vermouth fra, skjelver Rivendell. Spania merke.
20) Cortadito og til rotet. Det er overraskende hvor mange landsmenn som ikke spiser noe til frokost. Niente: en kaffe og jobb. Marerittet til det endokrine.
21) Lyden og raseriet. Merkelig paradoks: det er flere desibel i en sevilliansk restaurant med praktisk adskilte bord enn et fellesbord i Oslo.
22) Barer, hvilke steder. Spania viser et gjennomsnitt på én bar for hver 132 personer, i spissen for EU – åpenbart – og bare bak Kypros på verdensbasis. Forbanna kyprioter.
23) Livet i baren. Oppmerksomhet på dataene: ifølge studien "Kobling mellom borgere og baren" ville 30 prosent av de spurte overlate nøkkelen til huset sitt hos kelneren og mer enn to tredjedeler kjenner navnet hans.
24) Autonomi? Jeg vil ikke gå inn i en skjorte med elleve stenger, men: paella. Paella i Barceloneta, paella i Santiago de Compostela, i Ronda og i Donosti. Paella overalt: den tredje mest konsumerte retten på planeten, etter pizza og hamburger.
25) Flaske. Og ikke tro at det bare er en parné-greie eller timeplanene (også) fordi det ikke finnes et sosialt nettverk som den parkeringsplassen der barna går for å få ræva av seg med billig gin.
26) Middelhavsdietten. Som har én ting som fascinerer oss: «What You See Is What You Get», det du ser er det du får. Det er ingen sauser her, ingen sminke **ingen smør (hei, Frankrike)**. Du vet hva du spiser. Med andre ord: dårlig kan ikke fremstå som god.
27) Poteter. I Spania spiser de verdens beste potetgull, og jeg vil ikke ha noe annet enn akkurat nå.
28) Hvis det ikke er ost, er det ikke noe kyss. Det med «de gir deg det ikke med ost» er suveren dumhet: vin og ost. Og også, hvilke oster...
29) Kelner! Vi har to måter å ringe servitøren på: enten med et rop eller ved å knipse med fingrene. Dette poenget er pinlig, ting som de er.
30) Paella. Men ikke til middag, for guds skyld.