Nighthawks, av Edward Hopper, 1942
Gaten er tom. Det er natt. Lyset fra spisestuen, Phillie's, velter over fortauet. Bak glasset sitter et par i baren. Hun spiser en sandwich. Han røyker. De drikker kaffe. De har det ikke travelt. En mann i hatt hviler albuene på disken. Servitøren snur hodet mot dem, men samtalen har ikke startet eller avsluttet. Støyen fra kopper, glass, tallerkener er den eneste lyden i rommet. Kanskje den svake summingen av lysrørene.
'Nighthawks', som kan oversettes som 'Nattugler', er det mest kjente verket til Edward Hopper. Han malte den i 1942. Den var basert på en restaurant i Greenwich Village, New York, hvor han bodde. «Jeg forenklet komposisjonen og gjorde restauranten større. Ubevisst malte han sannsynligvis ensomheten til en storby." , nevnte han med henvisning til scenen.
Hopper benektet alltid det psykologiske innholdet i maleriene hans. Han uttalte at kunst er uttrykket for kunstnerens indre liv, resultatet av hans visjon om verden. Han var trofast mot dette prinsippet. Blikket hans speiler seg et hjemsøkende og ensomt Amerika. Arbeidene hans snakker, som en tilfeldig ramme fra en film noir, om det som ennå ikke har skjedd. **Forslaget ligger i det som ikke vises. **
'Nighthawks' er utstilt på Art Institute of Chicago.
Fra en middelklassefamilie Edward studerte ved Parsons School med mestere i amerikansk impresjonisme, som William Merrit-Chase og Robert Henri. Hans første jobber var knyttet til reklame. Illustrasjon og plakatdesign markerte det skarpe fokuset i oljemaleriene hans.
På 1920-tallet reiste han til Europa. Han var ikke interessert i kubisme og kom heller ikke i kontakt med avantgardekretser. Han besøkte museene. Rembrandts "The Night Watch" imponerte ham. "Det mektigste jeg noen gang har sett," sa han.
Fra postimpresjonismen tok han urbane landskap, ansiktenes anonymitet og mettede farger. I sitt studio i New York oversatte han bildene fra kafeene og gatene i Paris til amerikansk virkelighet. Han hevdet seg i realismen og mot det abstrakte, som han alltid kritiserte hardt.
Edward Hopper i Vanity Fair (1934)
I 'Noctámbulos' kunne man spore innflytelsen fra 'Absintdrikkeren', av Degas, eller Picassos blå periodemalerier. Baudelaire, byens poet, understreker det samme motivet i 'El spleen de Paris':
«I skumringen, litt sliten, ville du sette deg ned foran en kafé på hjørnet av en ny boulevard […] Kaffen glødet. Til og med gassen viste der all iver av en premiere, og opplyste med all sin styrke hvithetens blendende vegger.
Hopper tar for seg samme tema, men tar det til et sted som forteller oss om et indre univers som gjorde krav på kunst. Under hans blikk er ikke lyset festlig, som hos Baudelaire. Ensomhet og stillhet er ikke et produkt av marginalisering. Det er ingen sleipe i ansiktene.
Karakterene nærmer seg seg selv. Etter en dag på jobb eller kanskje en date møtes de suspendert på et nøytralt ikke-sted, gjennomgående, avgrenset av det hvitaktige, flate lyset som kommer fra veggen. De gir etter for tretthet og faller inn i apati, til kjedsomhet. De lar tiden gå fordi hotellrommet deres, eller den lille leiligheten deres, utviser dem. Hjemmet, det hjemlige, er fremmed for dem.
Edward Hopper med kona Josephine Hopper
Med ansiktet mot scenen forblir observatøren ekskludert, i mørket. Det er ingen adkomstdør. Glasset strekker seg ut som en lerret i en kinosal. Det markerer en barriere som bare kan sees og gjette, intuit.
Mannen i hatten og jenta i rødt som sitter ved baren er Edward og hans kone, Jo, som var hans modell og agent. Hopper var innadvendt, grublet, og tilbrakte timer foran et blankt lerret før han tok opp penselen.
Han kjøpte en Dodge og var på veien til New Mexico eller vestkysten. Han stoppet ved moteller angitt med neonskilt. Han noterte karakterer som forsvant ut i natten, bak døren til rommet hans. **Jeg så på dem som en voyeur gjør. **
Påvirkningen fra 'Noctámbulos' har vært omfattende innen grafisk kunst og i kinohistorien. Ridley Scott tok henne som referanse i 'Blade Runner'; Dario Argento bygde Blue Diner i hans bilde i filmen 'Deep Red' og i Springfield til 'The Simpsons' kunne det ikke mangle en Nighthawk Diner i bildet.
Hoppers arbeid er en del av den globale fantasien fordi det snakker om noe som alle innbyggere i en storby har opplevd. Hvem har ikke følt ensomhet etter en mislykket dag? Hvem har ikke søkt tilflukt på gaten, i en bar, under neonlysene?
'Nighthawks' er utstilt på Art Institute of Chicago.