Carligto
De kom fra fjerne steder etter deres mystiske legende og her fant de sitt paradis. Disse nybyggerne oppdager oss den andre Costa del Sol, vekk fra herskapshus og kjas og mas.
Vi tar feil hvis når vi nevner Costa del Sol vi blir bare angrepet av de klisjeene som vi forbinder med Marbella. For hvis vi bestemmer oss for å se øst for Malaga, det er en annen Costa, også del Sol, som lever uten å ville lage støy, mindre overfylt og langt fra all prangende.
Det er kystlinjen som definerer profilen til ** Axarquia, ** et av de stedene hvor mer enn én stereotyp kan gis fritt spillerom, ja, men i dette tilfellet er de tillatt, fordi de ble født fra de romantiske reisende som , sør for Despeñaperros, hyllet en pittoresk estetikk, et overfylt lys, et ødeleggende landskap...
Fiskehavnen i Caleta de Vélez
Hva om, en annen legende ifølge som det fortsatt er håp om å krysse stier med en banditt på veien -inn Alfarnate , forresten, det eldste salget i Andalusia er bevart, i tilfelle noen blir oppmuntret.
Nå for tiden er det ikke få som kommer fra fjerne land hit på jakt etter det imaginære så... autentisk? Noen vil si "bukolisk" ... og andre ville rett og slett bli inne "folkloristisk". For meg, Axarquia legemliggjør "det virkelige Spania".
besøke mange av små landsbyer, romantiske og hvitkalkede, det er som hoppe tilbake i tid, med flokker av geiter spredt på åsene, esler som beiter i det fjerne, trange smug lenge før oppfinnelsen av bilen, og rekkehus stablet oppå hverandre i fjellskråningene.»
Ordene er fra Allan Hazel, Amerikaner som sammen med nederlenderen Marc Wils forlot «det støyende og nådeløst travle livet i London» for elleve år siden.
Sammen ankom de en liten by i det indre av denne regionen Malaga, Canillas de Aceituno –balkongen til Axarquia– å drive ** El Carligto , et eksklusivt gårdshus bevisst fjernet fra sivilisasjonen,** som har fått navnet sitt fra en merkelig fonetisk tilpasning av eukalyptusen som definerte eiendommen, og hvor man kanskje tror at den er i selve toppen av verden.
El Carligto-rommet, hvor den hvite fargen blander seg med de varme tonene i treet og leiregulvet
I 31 byer og 67 distrikter av Axarquia, ser det ut til at tiden ikke ønsker å gå videre. Verken tid eller biler har råd til å ha det travelt.
Med noen mer enn kronglete veier og en asfalt som ser ut til å ha blitt forsteinet siden 70-tallet svarer ikke varigheten av reisene til noen logikk, og begrepet tett kan inneholde mer enn én overraskelse.
Og denne isolasjonen – også forårsaket av en labyrint av kilometer med ikke-asfalterte baner hvorfra hvite prikker i form av minigårdshus dukker opp, spredt, tilfeldig – har tillatt, Til tross for å ha havet som selskap, «har ikke turismen her kommet ut av kontroll».
sier nederlenderen Clara Verheij, eier med mannen sin, André Both, av ** Bodegas Bentomiz **, i Sayalonga.
For mer enn tjue år siden søkte de en forandring av livet og kom til Axarquia med den hensikt å «bygg vakre hus» , mens hun, en antropolog, dedikerte seg til å undervise i engelsk.
Mudejar-fortiden i Árchez, en annen av landsbyene i Axarquia
De slo seg ned på en gård omgitt av vingårder, og det som begynte som en hobby ble en livsstil og de bygde til og med der en vakker Bauhaus-inspirert vinkjeller, forresten.
"Hvis du er en gründer, det er mange muligheter på dette området. Muligheter som lokalbefolkningen vanligvis ikke utnytter, påpeker Clara. I dag kjenner de allerede godt de bratte terrengene der ikke engang esler får komme inn; selv om du vil finne ut der, trosse tyngdelovene, solbrune landsmenn med sine espadriller.
Og i dag vet de også at brisen fra nærliggende alboran havet, høyden på vingårdene og skiferjorden er perfekt for dem å komme seg videre druer som Muscat of Alexandria –hans tørre Ariyanas fortjener å bli plassert som en hvit header– eller brøt den
Fjellene i Axarquia i Frigiliana
Han så også på Axarquia, og også inni den, engelskmennene Tanya Miller. ** Frigiliana er den vakreste landsbyen i Malaga, ** kanskje i Andalusia og, hvis vi insisterer, nesten, nesten i Spania.
I ni år, og som flere og flere utlendinger gjør, kom Tanya kun hit for noen få dagers ferie om vinteren -sommeren er noe annet, og mange vet allerede at i hennes opprinnelsesland dukker ikke den kvelende landvinden engang opp-, men for halvannet år siden åpnet han et lite boutiquehotell, Miller's.
Dør og appelsintre i Frigiliana
Dataene sier det én av tre innbyggere i Frigiliana er utlending (som også skjer i Comares, i Cómpeta...) .
Du vil se dem gå rundt svingete brosteinsbelagte gater, går inn i et av de husene med fasader så hvite at de ser ut til å være malt hver morgen, dukker opp fra de fargede dørene og... forført, selvfølgelig, av "Varmen til folket og deres disposisjon for en god fest når som helst", innrømmer Alan Hazel, fra El Carligto.
Typisk hvit gate i byen Frigiliana
"Steder har ingen rett til å være så opprørende deilige," sa den amerikanske forfatteren John Dos Passos om Nerja, det maksimale uttrykket for hva et Babelstårn betyr, selv om det for mange av disse 'adopterte' utlendingene, de allerede 'axarquicos', kanskje – og merkelig nok – allerede er for turistaktig.
Men også her distriktet Maro, hvorfra, ser østover igjen, starter de som utvilsomt er de vakreste og ville strendene og de mest fascinerende klippene på Malaga-kysten.
En kyst som skjuler fisk med navn som ser ut til å være hentet fra en barnehistorie: cathai, soldat, smed, sampedro... og som er plassert i rekkefølge i Caleta de Vélez fiskemarked, konkurrerer med den beste sjøkrepsen på kysten og mellom mengder tynt skall og sardiner.
velsignet respekt, som mater matlegenden om strandbarene på denne kysten.
Det tradisjonelle sardinspydet fra Malaga
i Axarquia dusinvis av språk snakkes; men det er også tusen og en kanter som markerer dens orografi, og tre klimaer som hele tiden ser ut til å være det motsatte. Dette er altså et uensartet territorium.
Det er derfor du kan nå den såkalte “Sør-Pyreneene” –les Alfarnate, med en misunnelsesverdig frukthage og hvor snøen til og med dukker opp om vinteren – og land i en indre region, tørrere, mer oker, bygget med mandel- og oliventrær.
Og også, ja, flokker med geiter som lammer biler, til den dukker opp, en gang forbi Viñuela-reservoaret – i en blå farge som ser ut til å være hentet fra et postkort fra 60-tallet, og med "øyet" på La Maroma, den høyeste toppen i provinsen – på sletten, allerede nær sjø, hvor et teppe av subtropiske frukter frakter oss til selve California.
Cliffs of Maro-Cerro Gordo
Dette bildet og dette klimaet inspirerte den tyske forskeren Hans-Dieter Wienberg å booste på 70-tallet avokadoproduksjon i regionen.
"Vi tok med tusenvis og tusenvis av bein fra Mexico, vi oppdrettet planter og vi lærte hvordan man dyrker dem i barnehager," husket han for år siden. Nå for tiden, Det er den spanske regionen som dyrker mest avokado.
Noen av de største produsentene av markjordbær, av koriander og det enda mer eksotiske spiselige blomster, som Peter Knacke og Til Runge.
Også tyskere, som klarte å få elBulli , Dani García , Pedro Subijana og til og med franske kokker til å kjenne byen benamocarra, hvor de har installert selskapet Sabor & Salud.
Roscos carreros typisk for byen Alfarnate, med et snev av anis, kanel og nellik
Uten magien og kompleksiteten i terrenget, ville Axarquia selvfølgelig ikke ha (den samme) betydningen. Vel, uten det og i dag, uten disse nye 'nybyggerne' som har funnet sitt territorium her.
la oss bare håpe at den rolige "erobringen" ikke går lenger ... og at vi i fremtiden ikke trenger å kreve det.
_*Denne artikkelen og det vedlagte galleriet ble publisert i nummer 121 i Condé Nast Traveler Magazine (oktober). Abonner på den trykte utgaven (11 trykte utgaver og digital versjon for €24,75, ved å ringe 902 53 55 57 eller fra vår nettside ) og nyt gratis tilgang til den digitale versjonen av Condé Nast Traveler for iPad. Oktoberutgaven av Condé Nast Traveler er tilgjengelig på den digitale versjonen for å nyte den på din favorittenhet. _
Coquinas i fiskemarkedet i havnen i Caleta de Vélez