Fra Moskva til Beijing fra et kull.
«Hvordan skal tiden gå?», spør en av arbeiderne til Vostok 20 til passasjerene som ikke vil ta noen av bladene, avisene eller kryssordene som hun deler ut i første og andre klasse i toget. De har akkurat startet turen de har nettopp forlatt Moskva og de har fem netter og seks dager foran seg på det samme toget til de når Beijing, i de små rommene, der det forresten siden i fjor er forbudt å røyke eller drikke alkohol.
Turen kan gjøres tyngre for tredjeklassepassasjerene som reiser i de bilene fulle av synlige køyer (54 per bil), ikke noe privatliv, Noen snakker, andre spiller musikk, jenter og gutter hopper fra en seng til en annen, en av brikkene prøver å krysse den og ber dem om å holde den ren. Det er mye fremover. Det er mye Russland å krysse, øde landskap, snølandskap og plutselig et hus midt i ingensteds, noen som bor der alene hele året. «Dette er Russland», ler en ung russer. "Det er ingenting i 100 kilometer rundt og en fyr går og bygger et hus."
Etter Russland går den gjennom Manchuria.
Dette er Russland og slik ønsket filmskaperen Elisabeth Silveiro å fange det fra sin personlige avstand, rocke bildene utenfor og inne i toget med poesi resitert av skuespillerinnen Fanny Ardant. Av en russisk mor og en brasiliansk far ble regissøren født i det enorme landet, og hun tok det toget mer enn en gang som barn for å gå til sjøen med moren. "Det var ikke så lenge, det var tre dager med reise, men å gå alle sammen, dele mat, med gitaren, har vært med meg hele livet," forklarer han fra Valencia, hvor han denne uken presenterte filmen sin, Vostok nr. 20, på La Cabina International Medium-Length Film Festival (og kan sees på Filmin til 30. januar).
Slike små rom blir et helt univers.
Hun husket disse barndomsturene, og bestemte seg for å ta toget igjen for å dedikere en film "til kvinnene som jobber med den". Kvinner som forlater livet frosset hver uke de går om bord så lenge, jobber 12-timers skift og hviler ytterligere 12, hvor de lager mat, spiser, leser og fremfor alt sover.
Silveiro, med kameraet og lydoperatøren han reiste med, tok opp disse kvinnene, intervjuet dem, observerte i stillhet, men da han kom tilbake fra turen skjønte han at han hadde mer materiale til en annen film: Det hun egentlig hadde fått ut av disse seks dagene og fem nettene, var et portrett av det Russland som hun hadde forlatt for så lenge siden. (bor i Frankrike nå) gjennom tredjeklasses passasjerer, arbeidere som reiser på den ikke for turisme, men av forpliktelse, bo på mellomstopp eller dra til Beijing, dele mat, musikk, anekdoter fra andre turer og gå av på hvert stopp for å røyke eller kjøp tørket fisk, frukt...
12-timers skift og 12-timers pauser, livet på tog.
"Jeg var redd for at ting hadde endret seg på de togene, men alt forblir det samme," Han sier og teller da han hadde tatt turene sammen med moren: «Det blir 20 år. Faktisk, på en visning av filmen i Frankrike, kom en kvinne til meg og fortalte meg at hun hadde vært i Vostok for 20 50 år siden og fortsatt var nøyaktig den samme».
En metafor av det landet som fortsatt på en eller annen måte er knyttet til fortiden om dets storhet, som en passasjer sier. «Jeg forstår ikke hvorfor folk forlater Russland for alltid, jeg forstår ikke hvorfor min svigerinne drar på ferie til Hellas eller Tyrkia, hvis Russland er veldig vakkert», sier hun til kameraet mellom smilene.
Russland som forblir det samme, og Russland som moderniserer seg. "Det er allerede mye mer moderne tog som kjører denne samme ruten," forklarer Silveiro. "Og kanskje om 10 eller 20 år vil ikke dette toget som vises i filmen lenger eksistere."