Sveits og femtitallet på ski.
Hvis du har kommet så langt uten å ha sett Min meksikanske Bretzel, uten å vite noe, er det beste du kan gjøre å slutte å lese. Gå og se den, gå på kino og kom tilbake hit for å lese. Prøv deretter å forstå og tyde alle bildene du nettopp så, akkompagnert av ordene i en dagbok. Bare av nysgjerrighet fordi, sannsynligvis, når filmen slutter, trenger du ikke å vite mer enn det du har sett, og du vil prøve å komponere bitene av det visuelle puslespillet som er foreslått av regissøren. Det ville være den beste måten å se filmen på Nuria Giménez Lorang.
Men hvis du vil vite mer, før eller etter å ha sett My Mexican Bretzel, er det mye mer å vite. Det hele startet i 2010. Det året fulgte Nuria Giménez Lorang moren til Zürich, til huset til bestefaren som nettopp hadde gått bort. De skulle ta vare på tingene hans og i kjelleren fant han 50 hjul med 8 og 16 millimeter film. Hans bestefar hadde aldri nevnt dem, hadde aldri sagt det Mellom 1940- og 1960-tallet filmet han hver tur han og bestemoren tok. Utrolige turer, enda mer i disse årene, midt i etterkrigstiden. Båndene hadde vært lagret der i 40 år og Nuria tok dem med til Barcelona for å ta vare på dem, digitaliser dem og begynn å studere dem til millimeteren, til den andre, å se dem om og om igjen, overbevist om at noe ville komme ut av de hypnotiske opptakene, i farger, hennes bestefars blikk av alle de stedene de dro sammen.
Eliteturisme i etterkrigstiden.
Det tok regissøren syv år å jobbe med disse bildene og fullføre denne filmen, My Mexican Bretzel. syv år hvor Han var alltid tydelig på hva han ikke ville gjøre: en konvensjonell dokumentar. Han ønsket ikke å fortelle historien om besteforeldrene sine, fordi det ville være løgn, det ville være å finne på uten å ha deres direkte ord, deres beskrivelse av disse stedene, å vite fra deres munn hvorfor de dro dit, når, med hvem, hva de følte. Så begynte han å skrive. Når han forteller det, virker det nesten som om det var automatisk skriving. Han skrev alt som kom inn i hodet hans, foreslått av tantens bad i havet, bildene av snø i Sveits, flyene, båtene... Han pekte på svært gjennomtenkte sitater som reflekterte over ønsker, på selve fortellingen, på livet.
På et gitt øyeblikk begynte han å krysse de utvalgte bildene, bildene og scenene som han likte best med noen av disse ordene og kinoens magi spiret. Hvis vi blir veldig tekniske, har Nuria Giménez Lorang startet fra den såkalte funnet opptak å lage en sakprosafilm, den som ikke er dokumentar, ei heller fiksjon.
Havet er en av Barretts favorittdestinasjoner.
Bildene vi ser er av hans besteforeldre: Frank A. Lorang og Ilsa G. Ringer. Ordene vi leser er de av (en oppfunnet en) Vivian Barrett, hennes personlige dagbok snakker om henne og Leon, mannen hennes, skaperne av Lovedyn, en mirakelpille som ga dem pengene, suksessen og unnskyldningen for de fantastiske turene fra Mallorca til Hawaii, fra Las Vegas til Venezia, fra Mont Saint-Michel til New Orleans. “Steder i midten av ingensteds. Steder uten innmat. Nettsteder du har glemt mens du fortsatt er der. Nettsteder som ikke puster. Nettsteder som ikke beveger seg, som ikke lukter, blør, biter eller snakker. Nettsteder som kan passere gjennom deg uten å berøre deg».
Vivian lener seg på sin side på visdommen til den antatte guruen Paravadin Kanvar Kharjappali, en karakter som regissøren benyttet seg av til å putte i munnen hennes alle frasene som ville virket tvunget i Vivians, for eksempel sitatet som filmen begynner med og som allerede gir oss en pekepinn på hva vi vil se neste gang: "Løgnen er bare en annen måte å fortelle sannheten på."
Historiske fakta blandet med fiktive og virkelige ønsker.
Som prikken over i-en bestemte regissøren seg uten voiceover og det er praktisk talt ingen omgivelseslyd i hele filmen. Det er kino i sin reneste essens, analog og nesten primitiv. Bare de magnetiske bildene, smilet til bestemoren og undertekstene til refleksjoner om begjær, drømmer... Fraser som er formet, uten å være klar over det, et klassisk melodrama, Douglas Sirk eller Todd Haynes er fornavnene han gir. Gjennom Vivians ord og hennes bilde på de stedene avsløres livet i disse tiårene for oss, kvinnens rolle og mannens, hvem som er den som bærer kameraet.
Vivian Barrett eller Ilse G. Ringer.
Min meksikanske Bretzel Det er selvfølgelig og til syvende og sist, en refleksjon over fortelling, over selve kinoen, om de bildene som vi tror er sannheten, helt til de ikke er det. Eller hvis. "Filming er en av de beste formene for selvbedrag, et vakkert middel til å forsvinne." "Hvis du filmer, trenger du ikke å leve." "Jeg vet ikke lenger om vi filmer det vi gjør eller gjør det vi gjør fordi vi filmet det."
Leon og Vivian Barrett.