Mer enn 20 millioner turister besøker Venezia hvert år
De (få) innbyggerne i sentrum av Venezia er lei av det de kaller «take away»-turister. Det er de som først finner ut hvor de har vært når de skriver ut eller fremkaller bildene at de har hatt dem hele turen med nesa klistret til kameraet, uten å nyte miljøet med egne øyne . Lokalbefolkningen savner en mer human type turisme i byen deres, som de sier de har kjent tidligere. Og de mener at vi som besøker henne har en liten del å skylde på.
Det er i hvert fall historien fortalt av dokumentaren Das Venedig Prinzip (Veneziasyndromet), som nettopp har blitt vist på filmfestivalen i Karlovy Vary. Regissøren av denne dokumentaren, Andreas Pichler, bruker Venezia som et symbol for å reflektere i stor skala en endring som allerede finner sted i mange andre byer**.** Det blir stadig færre innbyggere der. For tiden gjenstår rundt 58 000 og det anslås at innen 2030 vil det ikke være noen av dem igjen i sentrum. Filmen er en hyllest til denne rasen som står i fare for å utryddes: venetianeren som ikke gir opp sitt opprinnelsessted, en enklave der nabolagslivet har kollapset på grunn av effekten av turistindustrien.
Imidlertid vil alle som har tilbrakt mer enn 24 timer i den italienske byen ha vært i stand til å verifisere det like i nærheten av turistbråket i San Marcos nesten fantasmagoriske områder kan finnes uten problemer, for eksempel i Giardini . Også i La Giudecca og dens øyer som forblir øde (bortsett fra noen hoteller i nærheten av vaporetto-stoppet). Litt lenger, nær Burano, er øya Torcello direkte forlatt.
SEKVENS 1
To gamle kvinner hilser på hverandre og snakker kort på vei til butikken i en typisk venetiansk gate når silhuetten av et skip av monstrøse dimensjoner dukker opp i bakgrunnen. Hundrevis av turister går av cruiseskipet som maur. En tigger venter på dem med et stykke papp hvor det står: "Jeg er venetiansk, men jeg har ikke et hotell, eller en gondol eller en suvenirbutikk."
SEKVENS 2
Med like ironi klager den eldre Tuddy Samartini over at yngre generasjoner som hennes sønn ikke kan bo der de ble født. — De flykter fra en skjebne som tvinger dem til å selge glassfigurer som sitter på et fortau på et torg, sier han. . Selv hun, en etterkommer av den venetianske adelen, har blitt tvunget til å leie ut deler av hjemmet sitt på Via Nuova til noen av byens besøkende, mer enn 20 millioner i året. Han gjør det for ikke å måtte forlate det han anser som et av de få områdene som fortsetter å minne ham om fortiden.
SEKVENS 3
Giorgio nøt byens popularitet da han jobbet som gondolier for et halvt århundre siden. Det var tiden da amerikanere oppdaget Venezia for å bli fascinert av stedet og da Joan Crawford var i stand til å gå på kanalene. I baren hvor han går hver ettermiddag for å ha vermuten sin beklager at turismen i dag er så forhastet, med sporadiske besøk på bare én dag og så langt unna de han kjente.
Men hvilken skyld har vi, stakkars turister, for at vi ikke kan nyte lengre opphold? Litt , bortsett fra å ikke behandle buskerne som menneskelige jukebokser, slik vi blir bedt om å gjøre i filmen. Og de som har råd til å tilbringe mer tid i byen, foretrekker imidlertid å investere den i ekstravagante kostymefester i palasser som ender opp med å se ut som strippesteder.
Folk fra Venezia er klar over at prisøkningen i Venezia skyldes det økende salget av offentlige rom til private institusjoner (en av de siste et stort postkontor som har vært i hendene på Benetton-gruppen). Offentlige administrasjoner forsvinner fra byen, som om den ikke lenger var en del av Italia, og innbyggerne følger etter, på grunn av mangel på infrastruktur som privat sektor ikke garanterer.
SEKVENS 4
Flavio er en transportør som praktisk talt bor på et skip. I løpet av sine femti leveår har han gjort hundrevis av trekk og han har sett hvordan palassene ble omgjort til luksushoteller og leilighetene til naboene til Bed & Breakfast . Det neste trekket er igjen hans: han er ikke i stand til å møte husleieøkningen på det som har vært hans hjem. I huset rett over gaten viser naboene seg knapt. De er franskmenn og bruker kun huset i julen og når et relevant kulturarrangement finner sted. Den gode tingen, forteller Flavio alltid optimistisk til seg selv, er at i huset hans i det nye området av byen vil han finne naboer som har forsvunnet de siste årene.