"Noen ganger skjer det, du er veldig tydelig på landskapet og rommet der historien skal utspille seg før du skriver selve historien." Det skjedde med harry macqueen i sin andre film Supernova (Kinopremiere 22. oktober).
Skuespilleren, nå regissør, visste hvor han ville skyte, hvor han ville at hovedpersonene hans skulle komme, bevege seg og huske. «Det er Lake District, en vakker del av England – sier hun mens hun viser bilder av stedet og hvor det ligger på mobilen – at hun overraskende sjeldent har blitt portrettert på skjermen.
Det er et område han kjenner godt fordi en del av familien hans, hans onkel Peter Macqueen, også en skuespiller, bor der. Og at han valgte nettopp pga "Det ser nesten ikke ut som England." “Det kan være USA eller New Zealand.»
Mye grønt, mye vann, smale veier, en tid med hunder. De skjøt høsten 2019 og regnet og kulden gjorde det ikke lett for dem, men det hjalp også at melankolsk og varm tone som viser filmen.
Sam og Tusker.
Supernova er historien om et modent par, Sam (Colin Firth) og Tusker (Stanley Tucci). Den første er en kjent pianist, den andre en relativt vellykket forfatter. De har vært sammen i flere tiår. "De hadde planer om en rolig pensjonisttilværelse et hyggelig sted, men livet har spilt ut," forklarer Colin Firth.
Tusker er diagnostisert med demens som i så ung alder er raskt og vanskelig. "Den emosjonelle reisen de kommer inn på på grunn av nyhetene virket for meg som om den kunne gjenspeiles i en ekte tur, en siste tur, en siste tur biltur”, sier den unge regissøren som fortsatt klyper seg selv når han tenker på hvor heldig han var at disse to skuespillerne og nære vennene i det virkelige liv gikk med på å spille i filmen hans.
Tusker og Sam forlater London i sitt gamle bobil (en Fiat Autotrail Cheyenne) for å reise på denne siste turen, sistnevnte biltur, stedene hvor de var lykkelige. Som innsjøen der de tilbrakte sin første natt sammen. Kjente landskap som de fortsatt husker, som de ønsker å fikse i minnet.
Foran innsjøen, hans første innsjø.
På vei til Lake District stopper de kl Cafe Sixty Six i Appleby. En spisestue med nesten amerikansk utseende for å gjenvinne krefter og fortsette mot Bassenthwaite Lake og Crummock Water, filmens hovedlandskap.
På bredden av den første husker de fortiden sin. Og de tilbringer en natt. For så å fortsette turen til Sams søsters hus, et vakkert og sjarmerende engelsk landsted i Lorton, sør for Cockermouth. Der feirer de en familiemiddag der «det er en fysisk nærhet» som fortsatt kan overraske og er savnet i dag, sier Firth.
"Vi tok filmen før pandemien, men å se henne etterpå er enda mer aktuelt. Vi har blitt vant til å se hverandre på disse skjermene [sier han og peker på zoomen som intervjuet foregår gjennom], men jeg tror vi ønsker å ta på hverandre, for å komme sammen”, fortsetter han.
«Filmen puster den fysiske nærheten fordi de er kjærester, fordi de reiser i denne lille gamle bobilen, fordi de alle klemmer hverandre, de øyeblikkene er viktige for karakterene fordi den siste meldingen resonerer mer om frykten for å være alene, som karakteren min sier.
Den perfekte diner.
ENDELIG STOPP
Slutten på Sam og Tuskers reise er en liten hytte isolert nær Bassenthwaite. Et hus som kan leies forresten. Etter å ha reist en av de mest kompliserte og vakre veiene i England som forbinder Buttermere og Borrowdale. Det er slutten på den virkelige reisen og den emosjonelle reisen. En seng. Et piano. Et kjøkken. Stjernene.
Og stjernene. Slutten.